For første gang tikk jeg endelig sett Oscarutdelingen på et normalt tidspunkt, og jaggu dukket det ikke opp en norsk vinner også.

Academy Awards er jo det største av det største. Selveste modershowet av de alle.

Ellen DeGeneres gjorde en god jobb som vert, hun hadde humor og fikk samtidig slengt fra seg noen poltiske sleivspark til stor jubel fra salen: “America didn’t vote for you [Jennifer Hudson] on American Idol, but you’re here tonight – nominated for an Oscar. Al Gore, America voted for you, but…” (fritt fra hukommelsen). Al Gore var nok kveldens mest tiljublede person, og høstet stor applaus nesten hele kvelden gjennom. Oscar vant han også (ikke personlig, men dokumentaren i alle fall).

De to humoristiske høydepunktene var nok da Ellen ruslet ned i salen og tilfeldigvis trakk fram et filmmanus når hun gikk forbi Martin Scorsese og da hun gikk bort til Clint Eastwood og spurte om Steven Spielberg kunne ta bilde av henne og Clint.

Viktigste vinnere
De seks store kategoriene sørget kanskje ikke for de største overraskelsene, men flere av de var veldig åpne:
Beste mannlige birolle: Var vel en relativt åpen kategori, selv om Eddie Murphy har blitt trukket frem som favoritt av mange. Det var likevel Alan Arkin fra “Little Miss Sunshine” som vant.
Beste kvinnelige birolle: Jennifer Hudson var den klare favoritten for sin rolle i “Dreamgirls” så det var nok ikke så overraskene at hun endte opp med gullmannen.
Beste mannlige hovedrolle: Igjen, Forest Whitaker har vært den store favoritten og fikk som ventet en Oscar for sin rolle som Idi Amin i “The Last King of Scotland.”
Beste kvinnelige hovedrolle: Helen Mirren som dronning Elisabeth i “The Queen” var vel kveldens sikreste forhåndstippende vinner, og jaggu cant hun ikke også.
Beste regissør: Det var vel to kandidater som skilte seg ut her: Clint Eastwood (”Letters From Iwo Jima”) - med flere Oscars på merittlisten, og Martin Scorsese (”The Departed”). Mange har unnet han en Oscar i lang tid nå, og i kveld var hans kveld. Marty trodde knapt det han hørte når han ble ropt opp som vinner av Steven Speilberg, og ville at konvolutten skulle sjekkes en gang til. Vel unt (selv om jeg egentlig ønsker at Clintern skal vinne alle kategorier han er nominert i…)
Beste film: Denne kategorien var nok den mest åpne, og det har vært vanskelig å plukke ut en forhåndsfavoritt, selv om “Little Miss Sunshine” og “Babel” har ledet an i forhåndstippingen. Uansett, det var “The Departed” som vant.

Beste tale var det Forest Whitaker som sto for: Det er alltid en sikker vinner å trekke fram at man har kommet fra dårlige kår og kjempet mot alle odds – alt i rette Hollywood ånd.

Heia Norge
Nordmenn kommer likevel til å være meste opptatt av den tredje prisen som ble delt ut – beste animerte kortfilm. Vinnerfilmen heter “The Danish Poet” og er laget av norske Torill Kove. Hun takket både Liv Ullmann og Norge meg her og Norge meg der. Moro!

Kveldens æresoscar gikk til den legendariske filmkompositøren Ennio Morricone. Vi har alle hørt filmmusikken hans, og når jeg sier alle, så er jeg ganske sikker på at jeg mener alle. Det var meget passende at det var en annen legende, Clint Eastwood, som sto for selve utdelingen. Ennio Morricone sto nemlig bak musikken i tre ikke helt uvesentlige westernfilmer på 60-tallet. Den store overraskelsen var faktisk at Ennio ikke snakker engelsk og at Clint Eastwood snakker italiensk.

Så får det bli opp til VG å bedømme kjolene…

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Listerine er midt i blinken når man har akutte behov for god ånde og ikke er helt lysten på tyggis. Men de kunne kanskje ha roet ned litt på den emballasjen…

Uåpnet eske…

 
Se der ja, innmaten er på vei ut

 
For å være på den sikre siden er det lagt til et beskyttende lag med sølvpapir.

 
Hele herligheten. Skal mye emballasje til for den store plastsaken

Vel, en sikker vinner i hverdagen er det i alle fall

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I morgen begynner den 7. uken av i alt 11 i 2007s første skoletermin. Status så langt: ganske bra.

Mandag 8. januar braket min andre termin ved Universty of Orgeon i gang. Hver termin er på 10 uker, samt en 11. uke som er satt av til eksamener. Kjapp hoderegning – eller lesing av ingressen – tilsier derfor at jeg har vært gjennom seks uker så langt, og i morgen begynner den 7.

Så hva har skjedd i løpet av disse seks ukene? Det er ingen tvil om at denne terminen har vært roligere enn den forrige – noe som har en sterk sammenheng med at jeg ikke har valgt like mange fag og når sant skal sies så hadde jeg nok ikke tatt skade av å velge ett fag til. Men men, gjort er gjort og jeg får heller satse på å gjøre det sabla bra i de valgte fagene.

De fagene jeg har denne terminen er:
FR 102: Fransk, del 2. Fortsetter der FR 101 slapp og gjør meg klar for FR 103 som jeg skal ta neste termin (april til juni).
WR 121: WR står for writing, og er dermed et skrivefag. Faget er obligatorisk for alle studenter uansett hva man skal studere, og er derfor noen man må gjennom. Ettersom de fleste fag innebærer skriving av oppgaver og essays, er WR 121 et fag som forbereder oss på dette. Det finnes også en del 2 som er obligatorisk – WR 122 eller WR 123. Hvilke av de to man velger valgfritt, men man må altså gjennom 2 WR klasser til sammen.
ENG 266: History of the Motion Picutre, part II. Fortsetter der ENG 265 (som jeg tok før jul) sluttet; og tar for seg filmhistorien fra rundt 1945 og frem til i går.

Hvor ble det av journalistikken?
Som den skarpe leser snart vil oppdage så tar jeg ingen journalistikk fag denne terminen – for nye lesere (og gamle som ikke husker), så er det journalistikk jeg studerer her i U.S.A. Forklaringen er ganske enkel. Jeg har kun to pre-journalism fag igjen å ta før jeg blir tatt opp på hovedstudiet. Det ene må jeg ha både WR 121 og WR 122/123 før jeg kan ta, og det andre kunne jeg egentlig ha tatt nå, men er såpass krevende at jeg syntes det var nødvendig at jeg ble litt varmere i skoletrøya før jeg tok. Planen for disse to fagene er dermed at jeg tar den krevende klassen (J202 Information Gathering – men mest kjent som Info Hell (det pussige er at uansett hva man studerer her på skolen så har man hørt om denne klassen…) til våren (samtidig som jeg tar WR 122) og den siste pre- klassen til høsten (J203 Writing for Mass Media). Jeg vil fortsatt være i rute til å uteksamineres i tide – og når alt kommer til alt, så er det jo det som teller.

Det var jo det været da…
Og ellers? Ellers går det bra. Været har riktignok vært veldig skiftene, og temperaturen den siste måneden har faktisk strekt seg mellom -6 og +20 (i skyggen). Når sant skal sies, så har det kun vært en dag med +20 og det var i går. Skikkelig vår-stemning og fryd og gammen. Fredagen var det derimot kjølig og regn, og i dag er det kjølig og regn, så det skifter ganske fort.

Og, ja, Happy President’s Day i morgen (eller Family Day om du er i Canada)

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da er det ett år siden 11. februar 2006. Og hva var spesielt med den datoen i fjor? Jo, det var da denne bloggen ble opprettet.

Jeg trengte i grunn en unnskyldning for å starte med dette. Og for nøyaktig ett år siden kom den. Kari Traa tok sølv i OL og jeg trengte å få ut litt frustrasjon over dommerne som gav en viss Jennifer Heil litt for mange poeng i den nevnte konkurransen. Det var altså OL som skulle til; noe de første 20 innleggene bærer preg av. I februar var det kun OL som gjaldt.

Ellers har innleggene dreid seg om mye forskjellig. Juni og juli ble riktignok preget av fotball VM og høsten ble preget av at jeg flyttet til U.S.A. – noe bloggen også kommer til å bli preget av fremover. Ellers så er det relativt få seriøse innlegg her. Dere som er ute etter dype politiske innlegg kommer ikke til å finne mye glede her. Jeg konsentrerer meg om de lette og noget mer useriøse innleggene, så får andre ta seg av de dype.

Tallenes tale
Fasiten etter ett år er i alle fall 140 innlegg, 69 287 sidehenvisninger og 1289 kommentarer. Ikke skremmende mye, men jeg går tross alt ikke inn for å bli den mest populære bloggeren heller (blir for mye mas når man hele tiden må sørge for interessante leserinnlegg for den store fanskaren). Jeg er i alle fall godt fornøyd.

Det er spesielt to innlegg som har dratt sidehenvisningene opp. Innlegget jeg skrev etter at Frankrike tapte VM-finalen kom på fremsiden av VGNett, under første artikkelen på siden. Dette innlegget sørget for ca. 20 000 sidehenvisninger på kort tid. Det er også dette innlegget som har sørget for flest kommentarer.
Men det er faktisk ikke overnevnte innlegg som har sørget for flest sidehenvisninger. En førjulsdag i desember vant Norges hånballjenter gull og mitt aktuelle innlegg oppnådde ca 25 000 sidehenvisninger på 24 timer. Det var ikke linket til bloggen fra fremsiden heller, men inne i en artikkel.

Uansett, det er jo strengt tatt ikke interessant; men ett år har det uansett gått og det har gått fort. Jeg håper det neste går litt saktere, for jeg tror 2007 blir et bra år.

Jeg takker de som titter innom bloggen min med jevne mellomrom - dipa, Positiv Pessimist, Lejon, Bea, Leonora_, babyface_85 og hipors. Hvis jeg har glemt av noen må jeg bare beklage

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er det noe Hollywood liker bedre enn kjendisbryllup så er det kjendisdødsfall. Anna Nicole Smith er derfor sikret nok spalteplass verden over de neste ukene.

Når jeg sier Hollywood, så mener jeg ikke bokstavelig talt Hollywood, men all sladrebladpresse som har sin grobunn der. Nå koser de seg alle sammen, People, US Weekly, National Enquirer, Se & Hør, The Sun, you name it. Kjendis dødsfall selger, det er det ingen tvil om.

Playmate of the Year
Så hva var Anna Nicole kjent for? Vel, en rekke ting faktisk: Playboy var verdens første møte med det som skulle vise seg å være en merkverdig skapning fra Texas. Nordmenn ble først og fremst kjent med henne gjennom en av H&Ms nå så tradisjonelle undertøysreklamer, og deretter gjennom filmen Mannen med Nakne Pistol 33 1/3. Filmkarriæren hennes var derimot kortvarig, noe som kanskje ikke er så rart når hun slår til med filmer som Skyscraper. 

De største overskriftene stjal hun nok likevel da hun giftet seg med milliadæren J. Howard Marshall. Det som virkelig forårsaket krigstypene var vel riktignok det faktum at han var 63 år eldre enn henne. Men hva gjør man ikke for kjærligheten…
Fra hans dødsfall i 1995 og frem til i dag har vi hørt om utallige rettssaker hvor det krangles om hvem som har rett til arven til Marshall. Det er enda ikke avgjort.

Back on track
Karriæren hennes var kjørt fullstendig i grøfta rundt årtusenskiftet, men i 2002 kom den tragiske realityserien “The Anna Nicole Show” ble sendt på TV kanalen E!. Den brakte henne tilbake på banen, selv om folk flest ikke gjorde annet enn å riste på hodet eller flire godt over den tragiske personen hun fremsto som.

Det siste året opplevde hun både den største glede og den største sorg på nesten samme dag. Den 7. september 2006 fødte hun en datter og den 10. september døde hennes 20 år gamle sønn Daniel av overdose mens han besøkte sin nyfødte søster. Sammentreffet kunne ikke ha vært bedre for tabloidene som de så hadde prøvd.

Marylin Monroe var Annas forbilde og selv om hun langt i fra kommer til å oppnå samme status, så kommer hun nok til å bli husket av et utall forskjellige grunner.

Men viktigst av alt er jo økte oppslagstall for People & Co.

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva lar man seg ikke prøve når det lokkes med skandinaviske titler?

Det er jo en kjennsgjerning at amerikanerne er gode til å lage pannekaker: små, tykke som smaker som, ja, pannekaker. De tradisjonelle norske pannekakene som er litt tynnere og noget større smaker i grunn helt likt de amerikanske; men hva så med de svenske? Er de noe tess?

Vel, jeg ble litt betenkt når jeg så denne esken i butikkhyllen. Bildet på fremsiden så ut til å være tatt i 1970, men jeg satset på at innholdet var av nyere dato. 
De tullet i alle fall ikke når de skrev på pakken at dette var en tynn røre… Den kunne ikke ha virket tynnere om jeg så hadde helt ren melk i steikepanna. Og ergo, de ferdigstilte pannekakene var veldig tynne og ble ferdigstekt på no time.

Og hva med smaken? Jo, de smake som… hmmm… Jo! Pannekaker

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

29  -  17  

Da var det slutt for denne gang: U.S.A.s store idrettsfest over noen – Super Bowl, den 41. i rekken.

Jeg har alltid vært litt småinteressert i amerikanske idretter a la baseball og football. TV dekningen av dette i Norge har jo (forståelig nok) vært ganske laber; og selv om Super Bowl har blitt sendt med jevne mellomrom, så har den blitt sendt midt på natten.

I år fikk jeg derimot sjangsen til å se det hele på direkten. Super Bowl må kunne ses på å være et av verdens aller største enkeltstående idrettsarrangement. Selv om den globalt sett ikke når opp til en VM-finale i fotball, så er den ganske langt opp på listen. Rundt 90 millioner amerikanere får med seg Super Bowl, hvilket begynner å nærme seg 1/3 av landets befolkning – omtrent som Norge mot Brasil i en VM kamp altså.

Reklamenes dag
Det er jo selvfølgelig selve kampen som virkelig står i høysetet denne dagen, men det er langt i fra alt. Her er det mye tradisjon med både nasjonalsang, myntkast, pauseshow og, ikke minst, reklame: 2,5 millioner dollar for 30 sekunder er ingen billig reklametid, men det betaler seg forhåpentligvis. Årets höydare må vel nesten sies å være Kevin Federlines reklameinnsats for Nationwide (forsikringsselskap). Fin selvironi der.

Billy Joel sto for nasjonalsangen men football legenden Dan Marino sto for det tradisjonelle myntkastet. Prince fulgte i fotsporene til U2, Janet Jackson, Paul McCartney og Michael Jackson når han sto for det musikalske pauseinnslaget. Noe som er blandt den beste profileringen en artist kan ha.

Kampen
Selve kampen ble spilt mellom Chicago Bears og Indianapolis Colts. Helt siden jeg fikk en San Francisco 49′ers cap som liten gutt har de på en måte vært favoritten, mens Bears nok har fulgt på en andre plass. De hadde derimot ingen sjangse i dag. Colts vant meget fortjent etter at Bears’ quarterback Grossman stort sett rotet det til. Stillingen ble for øvrig  29-17.

Utdelingen av trofeet, the Vince Lombardi Trophy, var derimot noget skuffende. Ikke som i et fotball VM eller Champions League nei. Det var mye, mye, mye folk på banen og man hadde jo et svare strev med å få øye på spillerne. Trofeet ble delt ut til Colts’ eier på et podium hvorpå han ble intervjuet på direkten. Deretter byttet trofeet hender til henholdvis treneren og quarterbacken (som også ble kåret til banens beste spiller). Laget fikk i grunn ikke muligheten til å løfte trofeet fram på gullstol slik vi er vant med fra andre tilsvarende eventer.

Men når alt kommer til alt, så spiller det ikke så veldig stor rolle for meg hvem som vant; det viktigste var endelig å få med seg Super Bowl.

Selv om det regnet for aller første gang.

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Blemme og blemme fru blom, det kommer selvfølgelig an på øyet som ser…

For en liten tid tilbake presenterte VH1 en liste over tidenes 100 one-hit wonders. Norge var representert to ganger. Og når jeg sier Norge så er det en sannhet med modifikasjoner.

Først ute var nemlig Aqua, og som alle husker så var det jo bare 1/4 av den gruppen som var norsk, men de hadde vel neppe gjort noen suksess uten Lene. Uansett, de var plassert rundt 90. plass, med sangen “Barbie Girl.” Som vi kanskje husker fra det glade 90-tallet så var ikke dette den eneste landeplagen de sørget for i Europa.

Take on Me
a-ha havnet på 8. plass med “Take on Me.” Vi er fortsatt stolte som aldri før etter at Morten, Paal og Mags toppet Billborard listen i -85, men one-hit wonder? Det kan da ikke stemme. Gruppen som har hatt 14 top 10 singer i Storbritannia og et utall andre i Norge, Tyskland og resten av Europa og verden. Take on Me var ikke en gang den største hiten deres i Storbritannia.

De har solgt ca 75 milloner album – hvilket er mer enn eksempelvis Alice Cooper, Bryan Adams, Duran Duran, Eminem, Johnny Cash, The Police, Red Hot Chili Peppers, Robbie Williams, Spice Girls, Shania Twain og Tina Turner for å nevne noen. 75 millioner album er omtrent like mange som f.eks. REM, Willie Nelson, Britney Spears, Metallica, Backstreet Boys og Janet Jackson. Nå er ikke denne oppramsingen av antall solgte plater så veldig interessant, men den gir en liten antydning om a-ha’s popularitet.
Og langt i fra noe one-hit wonder.

Vi skal vel heller ikke glemme en viss konsert fra Brasil i 1991. Jeg kan godt friske opp kunnskapen her, hvis noen skulle ha behov for det: De spillte for et betalende publikum på 198 000. Hvilket er den største mengden betalende publikum på en konsert noen sinne (correct me if I’m wrong). (Guns N’Roses, Prince samlet derimot “kun” 60 000 på samme sted.)

Uansett…
Men, og det er jo alltid et men. Listen VH1 presenterte dreide seg om artister som har gjort suksess i U.S.A. og da ender den jo selvfølgelig med å være nokså misvisende. a-ha har riktignok bare hatt en hit i U.S.A. “The Sun Always Shines on TV” var riktignok innom Billboard listen, og var inne blant topp 40. Poenget mitt er at en rekke artister ble feilaktig presentert som one-hit wonders.

Selv om de var det i U.S.A. så kan de neppe kalles det på verdensbasis.

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende